Jeg tar heisen opp i 3.etasje og går inn på venterommet til urologisk avdeling. Stedet er Aker sykehus. Jeg har bare godt å si om avdelingen, personalet og behandlingen her. Jeg føler sykehuset som mitt andre hjem. Jeg har kreft i blæra. Etter to operasjoner og etterfulgte behandlinger, tenker jeg ikke mye på det. Dette går fint. Behandlingen jeg får, er ikke stråling eller cellegift, men noe som heter BCG ( Bacille Calmette Guérin). Det er levende, svekkede bakterier som sprøytes inn i blæra. Etter minimum 1 time, maximum 2, må det ut igjen. Da holder det helvete med meg i 1 døgn, med smertestillende og minst 2-3 l vann. Det virker som jeg har feber med frysninger og kniver i urinrøret når jeg later vannet. Så blir alt bra og jeg plages ikke. Dette har pågått i 1 år, men etter neste cystoskopi, tar man stilling til om jeg skal fortsette behandlingen i 1-2 år til, dog ikke så ofte. Sånn er det. Det er mange med meg.

Jeg registrerer 5 menn på venterommet. De er sikkert på min alder, tenker jeg, men gud så gamle de ser ut. Jeg retter meg opp i ryggen og går med bestemte skritt mot luka for registrering. Ser jeg også så gammel ut? Jeg så meg i speilet i heisen. Ikke så lovende akkurat.

Hva er navnet ditt? –  spør damen i luka.  Tove Fagerlund Jensen, jeg har time 08.20, svarer jeg. – Ja, du kan vente på venterommet. Tilbake til venterommet. De samme mennene sitter der, urørlige. De har sikkert prostata hele gjengen. Én ser på mobilen sin. Antagelig VG. De fleste i den alderen er ikke jonglører når det kommer til data.. Én annen leser en artikkel av noe slag. De tre andre stirrer rett fram. Stillheten er øredøvende. Jeg setter meg ned og prøver møte et blikk, i håp om et smil eller nikk. Nei, skjer ikke. Slik sitter vi i 10 minutter. Forsinkelse er ikke uvanlig. Jeg kom til å tenke på reklamen på bussen med Anne Marie Ottersen og barnebarn, der hun reiser seg og proklamerer: Jeg er skuespiller….

Hva om jeg hoppet fram på gulvet og utbrøt: Nei, nå tar vi en vits dere! Jeg er på nippet til å útføre stuntet, og dra min lille vits fra Finnmarksvidda. Den har alltid slått an. Men noe holder meg tilbake. Tenk om de har noe alvorlig! Tenk om de vet noe om sin skjebne? Da kan jeg i hvert fall ikke dra den vitsen om samejenta som sto under husnova og frøs. Det kom en same forbi. Han hadde ikke sett kvinnfolk på mange døgn. Han går bort til jenta og spør: Vil du?

Ja, først så vil ikkje, men nu har du overtalt mæ.

Jeg betrakter forsamlingen. Feil vits til feil anledning. Selv om jeg er ganske utadvendt, har jeg ikke helt mistet dømmekraften. Dessuten ; er det lov å si same idag? Er det diskriminerende?

En blid sykepleier kommer til syne: Karlsen..?

To menn reiser seg litt forvirret. Tilsynelatende to Karlsener. Forvirringen blir oppklart og én Karlsen går fornøyd inn. Den andre setter seg i samme stirrende posisjon med et sukk.

Det lille opptrinnet hadde brutt tausheten så jeg sa litt befriende: Det ska´kke alltid være lett!

Karlsen stirret et kort øyeblikk på meg, så så han ned i gulvet igjen. Nei, mumlet han.

Gud, vi hadde fått til en samtale!

Jensen?

Sykepleieren så spørrende på meg.

Selv om Jensen også er et populært navn, var det kun jeg som reiste meg. Jeg forlot venterommet og fulgte etter henne inn. Prosedyren var å levere en fersk skvett på et plastglass med lokk. Dersom bakterier, ingen behandling. Jeg var ren, la meg på brisken med sprikende bein. Velkommen til mitt indre landskap, sa jeg.