UHELLET

Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Det blir bare slik. Inspirasjonen er ikke alltid tilstede, men så kommer den tilbake. Det er ikke noen oppskrift på det.

Denne vinteren med pandemi og restriksjoner på og av, har vært spesiell. Vi har nistirret på TV sendinger om Kovid -19 situasjonen i inn og utland.

Nå i det siste har vi fulgt med på uenigheter mellom by og bygd. Vi, 5 til 6 millioner krangler nå om vaksine håndteringen oss imellom. Er det rart at USAs delstater med sine folkemasser, “kriger”. Vi vil ikke ha hvilken som helst vaksine heller, og ihvertfall ikke Sputnik vaksinen. Gud forby, tenk om vi fikk i oss gift, eller begynte å snakke russisk

Og media er roten til alt ondt. De sprer jo bare konspirasjonsteorier. De presenterer jo elendigheten for oss, og da blir vi opphisset eller engasjert, kall det hva du vil. Donald Trump klarte alt alene.Han twitret seg til et presidentskap og et voldelig, delt USA.

Media sørger imidlertid, for både positive og negative nyheter, og slik må det være i et demokrati. Så takk for det, men det var egentlig ikke det jeg ville snakke om.

Jeg gruet meg litt til den lange, kalde og glatte vinteren. De siste vintrene har jeg dratt til Gran Canaria i en 14 dagers periode, og avkortet ventingen på vår og sommer med solvarme dager. Nå er reising til utlandet avskåret så og si. Men denne vinteren har merkelig nok forsvunnet ganske fort likevel, med gåturer rundt i nærmiljøet avbrutt av måltider, tillatte venne og familiebesøk, lesing, tv sendinger og serier. Gud velsigne seriene. Jeg har sett mange fine, etter diverse anbefalinger.

Etter at jeg brakk ribbein før jul, i september i fjor, har jeg tråkket forsiktig rundt alle issvuller og glatte underlag denne vinteren, i likhet med mange andre på min alder. Det har gått fint hele veien, og nå går det mot vår og sommer. Adjøs med glatta!

Så datt jeg! Forrige torsdag 25. februar. Inne, mellom sofaen og et glassbord. Høyre overarm tvert av. Auuuu! Jeg skrek, gråt og syntes synd på meg selv. Jamret! Jeg var alene, men fikk heldigvis tak i telefonen som lå på glassbordet. Etter hjelp fra 113, kom en taxi og brakte meg til legevakta. Det blir den våren! Sa jeg noe om glatta ute?

Er det noen som har hørt at de fleste ulykkene skjer hjemme?

Men er jeg deprimert? Tja, litt kanskje, men jeg merker at jeg evner å glede meg over de små ting som for eksempel at jeg klarer å henge opp sengetøy med én arm og munnen. Det fikk tankene mine over på kunstnere uten armer, som bruker munnen og føttene til å male og kreere. Intet mindre enn mirakuløst. Nei, ikke sutre, tenker jeg.

Smitten øker, sier de på dagsrevyen, vi må stenge nasjonalt ned, manes det til. Helse eller økonomi. Pest eller Kolera. Stenge ned eller holde åpent En tredje smittebølge er skremselet.

Jeg vandrer rundt med gipset arm i fatle. Heldigvis den høyre, for den er lam fra før etter poliomyelitt som liten. Aldri så galt, hm…

Gleder meg til dagens høydepunkt, kaffe med melk og deilig kanelbolle som jeg rakk å bake før jeg brakk armen.

Ikke klag på magen din da, mamma,sa datteren min, da hun hørte at jeg koser meg litt hver dag.

Gratulerer med dagen din da, jenta mi, sa jeg. Hun fyller femti år i dag. Jeg husker det som det var igår, fødselen. Vi var to, unge og lykkelige med en sønn på to år.

Idag får ikke pappa være med på hele fødselen, i hvert fall ikke foreløpig. Du verden som alt er snudd opp ned. Utrolig hvor livet er blitt av, men det går mot vår.