Bobler kan være så mye: såpebobler, champagnebobler, snakkebobler, leve-i-sin-egen-boble-bobler. Uansett hvilken boble det er, så antyder det at det er energi som popper opp til å skape noe, eller at man snur ryggen til verden og bare er opptatt av seg selv. Jeg velger å tro at jeg fylles av energi og skaper noe. Jeg skapte en bok.
Det hele begynte med at jeg våknet en morgen og så et gjenglemt kosedyr på hodeputa ved siden av meg. Det minste barnebarnet mitt hadde sovet over og hadde glemt «Pussi», en myk tøyhest. Jeg våknet grytidlig og ble liggende. Jeg håpet selvsagt å få sove litt til, men det var umulig. Tankene vandret fra tøyhesten til min egen barndom da jeg fikk en tøydokke til jul, sydd av mamma. Dokka hadde påsydde øyne og hår av garn. Armer og bein var sydd og stappet av vatt. Øynene stirret stivt på meg uten å blunke. Det var rundt 1950. Hun het Anna.
Jeg elsket Anna over alt på jorda selv om hun ikke kunne blunke med øynene.
Sara, mitt yngste barnebarn, må ha med Pussi, tøyhesten sin, overalt.
Han har øyne som ikke blunker. Barn elsker kosebamse, koseløve eller andre myke tøydyr selv idag, hvor vi lever i den digitale tiden hvor nettbrett og nettspill har tatt helt av. Likevel ser det ut til at myke yndlinger overlever det meste. Jeg tenker på en svensk barne tv serie som gikk på 80-tallet om Ola og Joppe. Innledningen for hvert viste avsnitt var skriket fra Ola: Redda Joppe, død eller levande!
Joppe, en muldvarp, havnet i alle mulige situasjoner, men ble alltid reddet. -det var en rørende serie. Selv jeg satt med tårer i øynene.
I vår del av verden overlesses barna av gaver til jul, til bursdager og til og med til hverdags. De mettes av innfridde ønsker. De river opp gavepapir for å se, kaster papiret på gulvet for å rive opp neste. Det synes som det ikke tar noen ende. På tross av telefoner og dataspill, med nesa ned i den virtuelle verden, må de ha kosedyret med seg til sengs. De får ikke sove uten. Redda Joppe død eller levande!!
Det er slik det bør være; digital og virkelig hverdag hånd i hånd. Nå vil jeg ikke påstå at tøykosedyr er virkelighet. De er mer fantasi, men de innbyr til innlevelse, fantasi og lekfylte aktiviteter. Dyra får menneskelige egenskaper. Under leken bruker barnet hele kroppen på en helt annen måte enn når man ligger over nettbrettet og er inni den virtuelle verden. Da stirrer man på lik linje som når man pusler, perler eller driver med lignende aktiviteter. Sidesynet stimuleres ikke. Ei heller fantasi til selv å skape.
Jeg lærte en gang om vekselbruk på skolen. Det besto i å veksle mellom plantearter på et jordstykke to år på rad. Slik unngikk man utarming av jordsmonnet og smitte av blant annet sopp.
Jeg tenker at tankegangen om vekselbruk kan overføres til bruk av data og lekfylte aktiviteter inne og ute. Ja takk begge deler, sa Ole Brumm.
Hva tenker du om det?