Jeg elsker å kjøre buss i Oslo, og trikk! Forleden dag skulle jeg til byen for å treffe gamle klassekamerater. Vi gikk sammen på gymnaset i en østfoldby, og etter 53 år har vi «gasset» opp, «jazzet» opp, eller «kall-det-hva-du-vil», bekjentskapet mer enn noensinne.
For en gjeng! De har kommet til byen tre ganger nå. Boklanseringen min, vandring langs Akerselva, og nå teatertur med nydelig mat på Teaterkafeen. Hvilken sporty gjeng! 72 år og lystige, livlige og nysgjerrige på nye møter.
Vi fortalte historier gjennom små innlegg, alle som én. Noen av oss, enslige etterhvert, mens noen fortsatt har partnere eller ektefeller. Ære være dem som slipper løs sine kjære en fredagskveld! Attpåtil for å treffe ungdomsvenner gjennom russetidas småforelskelse og glød.
Men; det er viktig å treffes «nakne» slik som man var, dog med alderstilleggene, rynkene og alle eventuelle plager man måtte ha fått. Når man møtes slik etter mange år, blir man først overasket over hvor gammel den og den har blitt. Eller man synes at, du verden, hvor lite enkelte har forandret seg.
Uansett varer det ikke lenge før ungdommens trekk igjen oppstår, overskygger, og alle blir nesten slik som man var i russetida. Det er ikke ille å bli eldre.
Jeg takker Facebook og internett for at vi har funnet fram til hverandre.
På bussen ned til Oslo S og «Tigeren» for å møte mine venner, kom en ung dame med solbriller på og satte seg rett ovenfor meg. Det var en strålende oktober og fredagsformiddag. En veps hadde våknet til liv og suste dorskt inn døra og klasket ned i den unge damens veske.
Jeg gjorde henne oppmerksom på det, og hun kavet febrilsk for å få den ut. Uten å vite hvor den var blitt av, så jeg den plutselig på gulvet. Tråkk på den, sa jeg og pekte. Hun hoppet opp og tråkket. Død! Vepser er uforutsigbare, sa jeg, og hun nikket smilende.
Vi kom i snakk. Før avstigning på Oslo S, hadde hun fortalt at hun var sykepleier på Rikshospitalet, på barneavdelingen. Da ser du mye trist, sa jeg, og hun nikket. Men også mye fint og flott, la hun til. Nå skulle hun hjem til Tønsberg.
Jeg hadde rukket å fortelle at jeg hadde skrevet bok, at jeg skulle treffe gamle gymnasvenner, at jeg hadde en blogg og hadde levert en podcast. Interessert slo hun raskt opp på telefonen sin og fant meg.
Dette på grunn av en veps i Oktober, oktobervepsen. Den skulle ha visst! Jeg har nettopp fått en nydelig melding fra henne om at hun har hørt på podcasten. Det hun sier om den, gjemmer jeg heller i mitt hjerte.
Det som er viktig er: Tro ikke at en veps bare medfører smerte når den lander. Tro ikke at gammelt vennskap visner. Det er med det som med kjærlighet; den dør aldri. Og sammentreff skjer hele livet!