Om Tove

Jeg ble født 1. august 1945 i Bodø. Krigen var akkurat over og moren min kalte meg et fredens barn til irritasjon for søsteren min som var født 1941 under krigen. Det medførte at når vi kranglet kunne jeg nok slenge ut av meg at hun ikke skulle være så krigersk mot et fredens barn. Broren min var 10 år eldre så vi kranglet ikke.

Vi flyttet til Fredrikstad i 1947 hvor jeg på tross av min polio hadde en lykkelig og bekymringsløs oppvekst. Her bodde vi i en vidunderlig hage med masse frukttrær, bærbusker, brennesler, ugress og utedo. Vi var flere familier som bodde der fordelt på tre hus. En prestefamilie, en overingeniør-familie og to arbeiderfamilier som selvsagt var nederst på rangstigen. Vi var imidlertid gode venner, mye på grunn av mammas smittende latter og gode humør. Man kunne ikke bli sint på henne. Dattera til presten røykte, men kom på kjøkkenet til mamma og fikk kaffe ved siden av røyken. Hun måtte skjule sin synd for sine foreldre.

Da jeg var 9 år måtte vi flytte på grunn av sanering av området. Det skulle bygges sentralsykehus. Vi hadde bygd et husbankhus som det het den gangen, og var i ekstase over velferdsutviklingen. På tross av savn av bestevenner, hagen og vår lykkelige gate, var jeg strålende fornøyd med delt soverom med søsteren min. Det skulle imidlertid ikke gå land tid før det var nødvendig å sette opp en skillevegg mellom oss. Nå var rommet bare vårt eget, men det var knøttlite.

Det verste var å bytte skole. Jeg måtte til Trara skole mens søsteren min slapp unna da hun bare hadde ett år igjen på den 7-årige barneskolen St. Croix. Flott navn!

Jeg begynte i 3.klasse på Trara, og etter endt barneskole tok jeg 2-årig realskole og deretter 3 år på engelsklinja på Frydenberg gymnas.

Ferden videre gikk til Bergen og deretter til min fødeby, Bodø, for å ta lærerutdannelse.
Her møtte jeg mannen min og sammen havnet vi tilbake i Fredrikstad som lærere på Haugeåsen ungdomsskole. I 1969 ble vår sønn født, og i 1971 kom datteren vår.

Jeg forble på «Åsen» i hele min yrkesaktive karrierè og stortrivdes med språkfag, engelsk og tysk, heimkunnskap og sist, men ikke minst, drama.

Mannen min ble etter hvert rektor på skolen, deretter sjef i storkommunens sentrumsdel for så å bli president i Norges Skiforbund, hvor han satt i 8 år til sin død i 2002.

Jeg opplevde mange gode år med han, både hjemme og i utlandet.

Barna mine og jeg har mange gode minner å ta vare på. Det som er veldig sårt og vemodig å tenke på, er at han døde før barnebarna ble født. Han snakket om hvilken glede det ville være å bli bestefar lenge før han døde.

Jeg har helt siden barneskolen vært opptatt av sang, musikk, dans og dramatisering. Jeg har skrevet mange sangtekster til venner og kjente, laget skoleforestillinger og nå i en alder av 71 år skrevet bok og begynt å blogge! Wow, det er aldri for sent! Livet er til for å leves!