Jeg var i et selskap for litt siden. Vi var i blandet aldre fra 71 til 45 år. Praten gikk lett og fritt rundt bordet, inntil vi kom inn på dialekter i Norge. Én av de yngre gjestene sa at Stavangerdialekten var den styggeste han visste. Flere stemte i. Det var noe så irriterende ved den.
Jeg tenkte tilbake på mine foreldres inntog på Østlandet i 1947. De bosatta seg i Fredrikstad. De kom fra Troms fylke, nærmere bestemt Målselv og Sørreisa. Dialekten deres var syngende nordlandsk. Den gang averterte huseiere i Østlandsaviser etter leietakere, men ingen nordlendinger takk! Mine foreldre la om dialekten så godt de kunne, men uten særlig suksess.
Selskapet jeg nettopp var en del av, fant sted i Fredrikstad. Jeg har fra tid til annen hørt at nettopp Fredrikstad-dialekten klinger stygt i andre landsmenns ører. Hva er det med denne synsingen om dialekter? Handler det ikke om identitet? Kan man virkelig si at identitet i form av dialekt er stygt?
Alle kan ha meninger om alt. Vi lever heldigvis i et fritt land med pressefrihet. Heldige oss, ikke alle har et så godt land å leve i. Språk, identitet og tilhørighet hører sammen. Da føler vi oss trygge.
Én dag kom en venninne på besøk. Vi tok trikken ned til byen og skravlet som venninner gjør, sånn rimelig høyt. Venninnen min kom inn på Stavangerdialekten. Hun hermet etter de dialektiske lydene for å få frem hvor stygge og irriterende de var.
Det satt en ung dame ved siden av henne mot meg. Jeg var litt flau over seansen og sa med dårlig skjult humor: Hun som sitter ved siden av deg er fra Stavanger hun altså, pass deg nå!
Den unge damen ved siden av snudde seg mot min venninne med harme og sa: Ja, jeg er faktisk det, og jeg hører hva du sier.
Hvilket uheldig sammentreff! Jeg ante ikke at dette kom. Hun kunne vært fra hvor-som-helst! Imidlertid klarte min venninne å bortforklare det hele, og før vi nådde sentrum i byen var vi gode venner. Skummel, unødig kritikk på et offentlig kommunikasjonsmiddel!
Norge er et langstrakt land. Én gang på barneskolen skulle vi skrive en stiloppgave som het: Én reise.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive siden vi aldri reiste noe sted utenom til nordnorge om sommeren.
Mamma foreslo at jeg skulle skrive om en reise nordover, og om dalførene, fjellovergangene, folkene og de skiftende dialektene jeg møtte på underveis. Det var vellykket.
Norge i dag, på ca. 5- 6 millioner innbyggere med innvandrere, snakker høyst forskjellig, fra vossa-mål til fredrikstad-dialekt, fra svensk-norsk til urdu-norsk. Så lenge vi gjør oss forstått er det da noe som er stygt? Fra erting til mobbing, fra utsagn til krig er det ikke lang avstand i hendene på de rette folka.
I media blir heldigvis alle dialekter representert. Mang-foll er viktig og utviklende. Riktignok mener språkforsker Finn-Erik Vinje at alt som presenteres på NRK skal være renhekla standardisert bokmål eller nynorsk, men han hører da også til den konservative fløyen av språkdebatten. Selv elsker jeg programmet til Linda Eide: Språksjov!
Morsomt er det at Ingrid Stensvold har blitt det nye nyhetsankeret etter Lisbeth Skei og at hun får lov til å snakke sin herlige dialekt, nemlig Målselvdialekten. Lenge leve fred og toleranse i vårt lykkeligste land. Det er Gudskjelov lenge siden 1947!