Måkeskrik, hettemåker, i mengder, lavtflyvende og påtrengende. Skjærende pliuuu, pliuuu, pliuuu høres lavt over hodene på oss som er ute, iblandet hese kråkeskrik. Ikke så mange turgåere enda, men klokka er bare 09.00 denne marsmorgenen. Det er parringstid. Selv om det er overskyet og litt surt, spiller det ingen rolle for våryre fugler. Ikke rart de holder varmen sånn som de har seg.
Jeg koster på meg litt ironi med tanke på Corona Smitten. Fuglene har ikke fått med seg at man skal toppen være 5, tenker jeg. Uff, bare jeg ikke får en ladning fugleskitt i håret. Det har skjedd meg før. Riktignok skal visst en treffladning i håret bringe lykke, men den eneste lykke som oppsto dengang, var at venninnen min lo seg ihjel. Morro!
Jeg passerer en mamma med en toåring som ikke vil holde i vogna. Han løper mot elva. Raskt manøvrerer hun han tilbake med et: Kom så mater vi fuglene. Hun glemmer å dele opp brødskalken. Gutten kaster hele skalken og vips er det vill kamp blant fuglene. Skrikene når uante, støyende høyder og jeg forbauses igjen over at de klarer å glupse i seg store brødbiter.
Jeg skynder meg videre. Lenger opp langs elva sitter 4 barn ved et utebord og spiser.
Har dere picknick dere da, spør jeg.
Nei, vi har friminutt sa én. Nei, frokost rettet en annen. Uteskole, sa en tredje.
Så gøy, sannelig er dere flinke.
De smilte mens de gomlet brødskiver med leverpostei og gulost.
På tilbaketuren passerte jeg de samme barna. Nå var de i full gang med å ta tida mens de løp 60 meter.
Jeg stoppet opp og da de var ferdig, kommenterte jeg igjen hvor flinke de var.
Gymtime, og hun er lærer, sa de og pekte på ei jente.
Jøss, så oppfinnsomt. Hvilken klasse går dere i?
Vi går i 4de klasse, men lærer’n, går i 5te.
Og jeg er broren hennes, sa den minste av guttene tydelig stolt. Han er bestekameraten min. Han pekte på den andre gutten.
Den siste jenta gikk også i 4de klasse og var venninne med “læreren”. Den mest taletrengte av guttene så lenge på meg.
Er det ikke farlig for deg å være ute?
Han hadde sett rynkene mine og syntes nok at jeg var i faresonen i disse dager.
Jeg fortalte dem at jeg holdt god avstand, vasket henda og var ikke syk. Da så, sa de og fortsatte leken.
På veien hjem tenkte jeg over at det er ikke bare kortreist mat som er godt for sjela, men også kortreiste turer. Og de er i tillegg tankevekkende.
Takk gode Gud for barna. De har både klar og direkte tale, og de viser også omsorg, på tross av rynker og alder.