Ethvert menneske er en levende bok. Alle har historier å fortelle. Etterhvert som årene går og vi blir eldre, forsterkes ofte barndomsminnene. Jeg har valgt å kalle dem bobler som popper opp i gitte situasjoner.
Jeg ble født i Bodø rett etter krigen i 1945. Egentlig er det et under at jeg vokste opp, men ukrutt forgår ikke så lett, sa alltid mamma med et smil.
Den gangen la mødrene barna i barnevogn, rett utenfor vinduene for å sove om formiddagen. Slik kunne de jobbe med husarbeid og samtidig jevnlig kaste et blikk ut av vinduet, for å sjekke om barnet sov fredfylt. Faren for at noe skulle skje var ikke stor, og oppgavene var mange før mannen kom hjem til ferdig middag. Hadde man flere barn ble det desto mer å gjøre. Vinduet sto på gløtt, for å høre om jeg laget lyder som skulle tilsi at jeg våknet. Alt var fredfylt og stille bortsett fra mammas egen kjøkkenlarm.
Når det var klesvaskedag, kokte kvinnene hvitvask i store kokestamper på komfyren med såpe. Bleier, undertøy, sengetøy, håndklær, kluter og lignende ble samlet i flere omganger av oppkok, for deretter å løftes i tunge, glovarme løft ned på gulvet, bli skyllet i iskaldt vann i andre stamper, vridd opp for hånd, lagt i baljer og hengt ut på klessnora.
En slik klar høstformiddag, ble jeg som sedvanlig plassert i barnevogna for å sove. Alt gikk bra inntil gårdskatta hadde funnet det for godt å hoppe opp i vogna og legge seg til rette over ansiktet mitt. Der var det jo deilig og varmt. Hvor lenge den lå der, vites ikke nøyaktig.
Da mamma kastet et blikk ut for å sjekke meg, skrek hun opp og fløy ut. Katta hoppet opp og fór avgårde. Som ved et under hadde jeg klart å vri det ene neseboret vekk fra den velfødde katta, som var «ansatt» for å rydde gården for rotter. Den fikk leve videre, men mødrene var veldig forsiktige med å sette barna ut i barnevogn uten tilsyn etter dette.
Historien har selvsagt blitt meg fortalt, og jeg har alltid hatt assosiasjoner til denne episoden når jeg etter hvert hørte Wenche Myhre synge – Katta vår er gatas skrekk – selv om innholdet er forskjellig.
I dag ser man oftest barnevogner utenfor spisesteder når mødre eller fedre er i barsel, eller pappapermisjon. Man samles gjerne om formiddagen for å ha en hyggestund i fellesskap mens barna sover. Babycall er for øvrig en flott oppfinnelse.
Hvilke historier har du om liknende nestenulykker blant barn. Skriv gjerne til meg og fortell.
PS. Jeg er fortsatt glad i katter!