En gang i 1993, satt jeg i stua til mine foreldre mens de sov middag. De hadde alltid middag midt på dagen rundt klokka 13.00. Som oftest var det fisk på menyen. Når de våknet sto ettermiddagskaffen for tur. Det visste jeg, og det passet fint med min arbeidssituasjon.

Jeg var lærer på en ungdomsskole og den gang kunne vi gå hjem klokka 14.00 når elevene dro hjem, for så å bruke kvelden hjemme til å rette oppgaver og planlegge neste dag. Men det var den gang da, før møter og arbeidsplaner tok overhånd og forlenget den bundne arbeidstida.

Jeg hadde kommet inn den åpne verandadøra og satt stille og ventet på at de skulle våkne. Snorkekonserten kunne høres helt ut i hagen. Det gikk i både dur og moll.

Mamma sov lettest og våknet brått. Hun skvatt litt da hun så meg og sa: Uff da, jeg snorket visst litt. Jeg våkner alltid da.
Jeg smilte og tenkte at der har vi det igjen.- Kjære mamma du snorker hele tiden-, men jeg sa ingenting.

-Ikke vekk pappa, la han sove, så henter jeg kaffen-, sa hun.

Hun elsket at jeg kom til kaffen. Da hadde vi alltid hyggelige samtaler.

Én dag ymtet hun noe om at hun følte seg ensom. Pappa hadde blitt så gammel og tunghørt. Han gikk med stokk og nærmest subbet etter henne overalt. De var blitt over 80 år. Mens hun var klar i hodet og med god hukommelse, var han blitt mer og mer dement.

Jeg husker at jeg antydet noe om at hun måtte ikke tenke slik. Hun hadde jo både barn og barnebarn.

Når jeg tenker tilbake på disse ettermiddagsstundene, er jeg glad for at jeg tok meg tid til samtalene med dem. Jeg var nok den av barna som oftest stakk innom, og disse stundene ga spesielt mamma et pusterom fra pappa som levde litt i sin egen verden og var totalt avhengig av henne. De hadde begge fysiske begrensninger og var helt beroende av besøk utenfra.

I dag når jeg tenker tilbake på samtalene forstår jeg stadig mer av det å bli gammel.

Vår generasjons eldre har gode pensjoner, lever aktivt og sunt og reiser mye. Mange fortsetter å utdanne seg. Læring har ingen alder. Vi liker å fremstå som yngre enn vi er, men det er ofte i den første fasen av alderdommen, i 60 og 70 årene. Vi frykter alle den neste fasen, den siste, av alderdommen, for ingen ønsker å bli syk og pleietrengende, ligge andre til last, eller bli behandlet nonchalant av et helsevesen. De fleste vil heller bo hjemme så lenge som mulig med tilsyn helst av nære familiemedlemmer dersom de har en god relasjon. Det gir trygghet.

For meg står det klart at vi bør søke å tilegne oss digital kunnskap mens vi ennå er kapable, for selv helsevesenet blir mer og mer digitalt. Det vil også gi oss trygghet. Hjelpemidler som kan forlenge kvalitetstid i hjemmene kommer mer og mer. Vi kan kommunisere med omverden via nettet og dermed vise både barn og barnebarn at vi fremdeles er selvgående. Det gjør alle godt.

Jeg fant nylig tilbake til mine klassekamerater fra gymnaset på Facebook. Det har medført en omfattende kontakt som gleder oss alle, men så er vi da også bare 71 år. Hva tenker du om det å bli alene i forhold til å bli ensom? Del gjerne dine tanker med meg under her.