79, ble nettopp tildelt dette tallet som ny alder. Nærmere bestemt 1.august.
3.august i dag, to dager derpå. Jeg ser i speilet..- speil speil på veggen der, hvem er mest rynkete i verden her?- Du! Jeg drar huden litt tilbake, men slipper taket. Hva er så galt med rynker egentlig? Noen får mer enn andre. Sånn er det bare. Vi eldes forskjellig. Bare vi holder oss i form og har brukbar helse, blir alt så mye bedre.
78, for et år siden. Husker det som i går. Hvor ble året av? Årene er kostbare nå. Skulle vært mulig å bremse dem litt. Når vi blir pensjonister, gleder vi oss til alt vi skal gjøre, uten arbeidspress og jobb vi må gå til. Aldri mer henge i Klokkestrengen.
Nei, nå skal vi reise, gjøre hva vi vil, dyrke hobbyer, leve med familie og venner, luke i hagen, ha tid til gode, næringsrike måltider av kortreiste produkter. Mat er viktig. Det blir oss fortalt overalt, spesielt av Wenche på “God morgen Norge”. Hun er så flink, og vi følger nøye med etter å ha sett ferske nyheter på nyhetskanalen om krig, sult og nød ute i verden. Forferdelige scener.
Vi svitsjer lettet over på god-programmet med mat og blomster Finn, og blide programledere. Det er trygt og hyggelig. Vi lærer så mye og får inspirasjon.
Ja, ikke alle da, mest kvinner antagelig, men også noen menn, selv om de fleste helst ser fotballkamper og annen sport. Heldige oss i vår “blinde”verden.
Telefonen ringer. Jeg kommer tilbake i godstolen og tar den. En gratulasjon til, beklager forsinkelsen. En strøm av prat om alle sykdommer vedkommende har hatt siden sist vi pratet, og det var lenge siden. Fastlegen fikk gjennomgå, og alle leger som ikke hadde tatt henne på alvor. Jeg prøvde å snike inn at jeg elsket min fastlege, men rakk det ikke da hun fikk en innkommende samtale hun måtte ta, men at hun kunne ringe meg etterpå. Jeg takket nei på en fin måte, med at jeg hadde en del jeg måtte gjøre.
Du verden fastleger er utsatte, nesten som lærere! Jeg har hatt tre fastleger og har elsket dem alle, ja, ja, likt dem da. Men de har det altfor travelt. Det vet alle. De gjør så godt de kan. Vel, en og annen idiot finnes nok, men slik er det i alle yrkesgrupper.
Dere er så travle, dere pensjonister, sier mange, ikke uten grunn. Vi må jo, blant annet,reise, ellers blir vi rastløse og tenker for mye på den framtida vi antagelig ikke har så mye av, eller kjenner på alle “vondtene” våre. Dessuten må vi ha noe å snakke om, til venner, om hvor vi har vært og hva vi har opplevd, for arbeidet vårt er jo historie. Jobben hadde aldersgrense. Ikke noe å snakke om lenger. Gikk ut på dato. Ikke for alle forresten. Bedriftseiere eller bønder, for eksempel, jobber til de dør, hvis de ikke får helseplager da. Ære være dem.
Og så er det dette helvete med datautvikling da, kunstig intelligens som truer oss eldre, og apper overalt. Last ned, last ned, skriker de. Noen forsvinner også. Hvor forsvant de?
Året som gikk, er historie. Jeg falt i oktober i fjor, og fikk et overarmsbrudd på grunn av en ervervet droppfot. Au, det var vondt. Jeg har hatt flere armbrudd, syv, i løpet av livet. Det er nok.
Aj, der gikk jeg i fella. Sykdomsprat! Fikk forresten en skinne til droppfoten denne uka, men bruker den ikke, enda. Det blir en annen historie, pluss et parkeringshelvete uten sidestykke i neste innlegg, antagelig…
Telefonen ringer igjen, nok en etternøler. Koselig samtale denne gangen: Hei, Tove, skal vi gå en tur? Ja, men ikke akkurat nå, for jeg skriver.
Dumme meg, hun gikk alene. Jeg burde ha gått, helsa vet du. Turen forsvant. Jeg må kommentere alle hilsener på Facebook. Hva gjør ikke Facer´n med oss over 60. Unyttig arbeid, men et tidsfordriv, og så kryssord da. Har vi tenkt over ordet «tidsfordriv» forresten? Vi vil ha tida til å drive, men vil også bremse den opp. I hvertfall jeg. Underlig.
79, herregud, neste tall er 80! Kan like godt venne meg til det først som sist, bare å vente, men hva skal jeg gjøre resten av dagen i dag mon tro? Gå en tur?
Jeg tar på skinna, motvillig og går avgårde…..alene. Men sola skinner…