Oslo er en relativt, stor småby sett i europeisk målestokk. Trafikken virker voldsom spesielt i rushtiden, morgen og ettermiddag. Da jeg flyttet hit i en alder av 67 år, var det mange som advarte meg både for ensomhet og trafikk. Jeg må nok si at jeg har klart meg relativt bra. Jeg trives der jeg bor, med barn og voksne, og med omgivelsene generelt. Med bil kjører jeg stort sett overalt med unntak av sentrum.

Hovedstaden vår er en vakker by med mye mer å se enn akkurat Holmenkollen, slottet, Carl Johan og de største muséene.

Jeg skulle hente et barnebarn og bringe henne til et opptak for Nrk super. Stolt som jeg er, som enhver besteforelder ville vært, av både henne og hennes gjøremål, satt vi i ivrig samtale. Hun er øyeblikkelig 15 år og har mye på hjertet.

Den lille stikkveien fra hennes hjemsted, munner ut i en større trafikkert gate og med vikepliktskilt. Jeg stoppet og ventet til jeg så en mulighet til å kjøre ut og svinge til høyre. Jeg spottet to syklister lenger opp i gata til venstre. Det var slak nedoverbakke til der jeg sto. Dette klarer jeg fint, tenkte jeg og kjørte sakte ut. Idet jeg svingte for å rette opp bilen, hørte jeg et brøl. Jeg bråbremset med hjerte i halsen. Hvor kom det fra? Det kunne da umulig gjelde meg? Jeg snudde meg og så en mann, antagelig i 50 åra i en vanvittig fart bak meg. Jeg aner ikke om det var en elektrisk sykkel eller ikke. Men lette på gassen var i hvert fall intet alternativ. Så skrek han igjen:…jævla idiot!…og kom helt opp på siden av bilen, bremset og, dundret neven to ganger i taket på bilen med nok et jævla idiot. Han klarte å bremse! At mannen hadde en fart på 60 – 70 km/timen ser jeg ikke bort fra, for de to syklistene jeg så, var et godt stykke unna. Så kan man si at ja, det var et vikepliktskilt der, men skulle jeg ventet til den lange gata var totalt tom i rushtrafikk, kunne jeg ventet i et par timer. Det handler også om smidighet og aktsomhet i trafikken. Jeg skulle likt og visst hva politiet hadde ment i denne situasjonen.

Det er alltid uheldig å dele ut attester i hytt og pine, men noen ganger er det nok vanskelig å la være. Jeg tillater meg å ytre at mange menn i 50 – 60 årene utviser mer testosteron og aggresjon i trafikken enn kvinner. De mer eller mindre eier gatene. Det synes sikkert urettferdig sagt for høflige, hyggelige herrer, for dem har jeg også truffet på mange ganger.

De som smiler og nikker, stopper for å slippe en frem. Ære være dem, tenker jeg. Selv prøver jeg å være på “hyggelig gest” siden, både når jeg krysser i gangfelt og når jeg blir vinket frem i bil.

Syklister er imidlertid en kategori for seg. De har en fart innimellom bilene, krysser lett foran og bak som det passer seg. De vet at de er myke trafikanter og at bilene har alt ansvar, nesten. For ikke å snakke om de gående som går rett ut i gangfelt uten å se verken til høyre eller venstre ofte med mobil i hånden. Har ikke alle mennesker, det være seg bilist, syklist eller gående et ansvar for eget liv? Går det ikke an å være aktpågivende for alle? Ørepropper er også til stor fare.

Tilbake til min skrekk hendelse så må jeg si: Jeg bråstoppet,hva kunne det ha ført til om ikke bilen som kom et stykke etter meg, hadde slakket opp ? Det gjenstår også å si at både barnebarnet mitt og jeg fikk høy puls, og hun utbrøt: Herregud mormor, er han gal?

Jeg svarte vel ikke så nøye, måtte få kontroll og kjøre videre. I ettertid har jeg tenkt på ulike scenarier som for eksempel, å kjøre etter han. Han svingte inn til høyre på et industriområde bare noen meter lenger ned i veien. Da skulle jeg ha lest han teksten om at jeg satt med et barnebarn i bilen og hva ville ikke hun lære av dårlig adferd i trafikken? Selv var 77 år. Men da hadde han vel bare svart at gamle folk ikke burde ha sertifikat. I hodet mitt har jeg ofte tenkt på hendelsen og på ulike svaralternativer. Jeg kjører fortsatt med oppmerksomheten i høygir og farten moderat i Oslos gater. På E6 derimot, mellom Oslo og Fredrikstad fremstår jeg både i egne og noen andres øyne som ørlite fartsgal, med radioen på fullt.

Men jeg har fremdeles lyst til å spørre den middelaldrende, Speedy Gonzales mannen: Unnskyld, men hvem er egentlig en forbannet idiot? Formodentlig vil han skrike samme svar, så jeg kan like godt la det ligge.