Lørdag 25.06.22

Jeg våknet  fylt av takknemlighet. Tidlig, smertefri, klokken var 06.30. Ja, for nå har også jeg fått denne kjente folkesykdommen, kreft. Blærekreft er min kreftform. Til alle dere som sliter med hyppige urinveisinfeksjoner, sørg for å komme til en spesialist og få en cystoskopi, helst så tidlig som mulig. Jeg kom litt seint, men ikke for sent, har jeg fått vite, heldigvis. Av og til må vi være vår egen lege virker det som.

Men tilbake til idag tidlig. Smertefri!! Jeg fikk en behandling igår som ga meg en del plagsomme smerter. Jeg skal ha behandlinger som går over 1 år i første omgang. To behandlinger er overstått, så jeg har en del igjen. Men smertefri allerede idag! fylt av optimisme og glede, sto jeg opp, fikset en kopp kaffe og satte på nyhetskanalen, som har blitt en vane. Noe positivt idag mon tro?

Da slår det til igjen. Terror, denne gang i Oslo sentrum, midt i en feststemt pride hovedstad, der kjærlighet og glede skal spres, og mangfoldet feires. Én gal, skrudd person forvandler feststemning til sorg, gråt og fortvilelse. To personer drept og 19 skadd.

Min egen takknemlighet over en smertefri morgen overskygges av denne hendelsen. Politiet berømmer heroiske, private personer som overmanner gjerningsmannen til politiet kommer. Alt skjer ganske raskt. Tv sendingene ruller avgårde om og om igjen. Reportere får det travelt. Raskt kommer de opp med spørsmålet: Hva med pride paraden? Blir den noe av.

Her skal der intervjues. Ansvarshavende politi, politikere, kommentatorer og menigmann.

Etter litt tid kommer beslutningen: Paraden avblåses. Av respekt og medfølelse for de etterlatte, ville et festopptog som dette, gi helt feil signal. Så tragisk og trist denne dagen ble.

Jeg blir sittende i dyp ettertanke. Jeg føler med alle de berørte. Hvor fort blir ikke livet snudd opp ned. Hvor fort snues ikke fest og glede til dyp sorg, smerte og fortvilelse.

Min egen takknemlighet over en smertefri dag overskygges brått.

Hvor viktig er det ikke å gripe dagen! Carpe Diem…

Idag ble mange uskyldige mennesker berørt, både de som var på åstedet og alle de som hadde gledet seg til denne jubileumsmarkeringen. De har forberedt seg til fest og hovedparade i måneder.

Én tanke slår ned, som jeg drister meg til å nevne. Hva om paraden likevel kunne få gå, men markert med sørgebånd eller noe?

Bør ikke alltid det gode vinne over det onde?

Hvilke signaler sendes ut til andre gale mennesker, med terror som våpen, når én gal manns handling stopper et planlagt festprogram?

Jeg bare undres…..