Korona Tid. Påsken 2020….
Vi er mange som trenger en klipp nå. Etterveksten i håret skriker mot oss i speilet. Vi kan bare ikke gjøre noe siden alle salonger er stengt. Frisører er permittert. På TV viser to lattermilde dagsnytt reportere et bilde av en svært mislykket og tragisk selvklipp. Vi så bakhodet på en ung mann. Ikke gjør det selv, var oppfordringen til oss alle. Hold ut! Det går bra tilslutt.
Helt siden jeg var liten, har jeg vært vitne til min mamma som klippet kunder. Hun hadde en liten salong hjemme med én frisørstol, en hårtørrer og et permanent apparat. Her friserte hun én kunde om gangen, serverte kaffe med en liten kake til. Det var på 60-tallet. Jeg nøt den voksne damepraten og mammas netthendte fingre som svingte saksa. Så usynlig som mulig, satt jeg stille på en stol i et hjørne.
Etterhvert som jeg ble tenåring, spurte jeg henne om ikke jeg kunne få klippe noen venninner på salongen og rulle opp håret deres.
Jo, det kunne jeg, men da måtte jeg ta 2 kroner for strømmen. Den høye hårtørreren tok mye strøm.
Jeg ble ganske flink og venninnene mine kom i tur og orden på ettermiddagstid. Dette til tross for at jeg hadde en lam høyre arm. Det løste jeg med å hvile armen lett på hodet til vennene mine. De mukket ikke og var alltid fornøyd med resultatet.
Da barna mine var små, klippet jeg videre helt til de kom i tenårene og ble kritiske. Én dag kom mannen min og spurte om jeg kunne klippe ham. Det var en liten seier.
Siden da, har jeg klippet barnebarna etterhvert som det trengtes.
Hele tiden brukte jeg mammas hårsaks og voktet den som en skatt. Jeg arvet den da hun døde.
Én gang, på Gardermoen, ble saksa beslaglagt i sikkerhetskontrollen, og truet med å bli kastet. Da protesterte jeg høylydt og fikk greie på at den kunne hentes i hittegods luka, på hjemvei fra utlandet. Jeg måtte bare pakke den inn og navne den først. Det hører med til historien at jeg fikk saksa tilbake.
M y p r e c i o u s!
Jeg ser meg i speilet. Tragisk! Ikke dødelig, men tragisk. Jeg trenger en klipp. Jeg henter fram saksa og klipper meg selv. Foran og bak, ukritisk, men hva så? Korte tufser er bedre enn lange. Kanskje nyhetsreportere får noe morsomt å le av. Men når jeg vasker håret, blir det vel ikke så verst, eller?
Elsker mammas saks!
