Vi har alle sett at i vanskelige tider og under skremmende forhold, kommer hverdagshelter tilsyne. Vi er i en slik tid nå. 2020, Corona Året, rammer hele vår verden. Mange blir syke og mange dør. Helsepersonell jobber på spreng, alle yrkesgrupper som kan holde hjulene i gang, gjør en utrettelig innsats. Politikerne våre står i stormens øye, med kritiske blikk overalt. De gjør alt de kan. Kongen og statsministeren maner til samhold og dugnad med at:..dette skal vi klare….
Jeg går tur hver dag langs Akerselva. Jeg er avskåret fra barn og barnebarn på grunn av alder og eventuell smitte. Som pensjonist har jeg god tid til å observere forskjellig på min daglige spasertur.
Det har gått opp for meg hvor mange hverdagshelter vi har i småbarnsforeldre. Allerede på vei ned trappene i blokka der jeg bor, stoppet en liten nabogutt meg og sa: Jeg kan stå lenge i vinkel! Faren var iferd med å ta med de to barna sine inn døra, men måtte stoppe. I vinkel? spurte jeg, hvordan da? Dermed stilte han seg med ryggen mot trappeveggen og senket seg ned i 90 grader mens han sa: Jeg kan stå i 5 minutter og 6 sekunder.
Wow, utbrøt jeg, det var superlenge. Jammen er du sprek. Faren og broren smilte. Det var tydelig at man drev med konkurranse i utholdenhet og aktivitet. Vet du, sa jeg, imorgen er jeg sikker på at du kan stå i 5 minutter og 20 sekunder. Han smilte over hele overkroppen og sa: Ja, for jeg er 5 år. Jeg tipset om at han kunne skrive ned forbedringene.
Som tidligere lærer, lurte jeg inn litt matte og norsk. 5 åringer er ganske flinke med tall og bokstaver, så hvorfor ikke. Jeg forlot blokka, på tur, med farens takknemlige blikk, og en følelse av optimisme. Oppstemt og glad møtte jeg en annen far med den lille sønnen sin, sittende høyt på skuldrene. Gutten smilte stort til meg og jeg utbrøt: Oj, det var høyt, så fint du har det der oppe! Faren stoppet opp og vi vekslet noen oppmuntrende ord.
Da jeg gikk videre, tenkte jeg at du verden så flott det er med hverdagshelter og noen gode kommentarer i forbifarten. Det gir både tro og håp i en ellers så dyster tid. Små hendelser, lyse kommentarer langs min vei på tur, er snadder for mitt eget humør og psykiske helse. Hjelp til selvhjelp, tenker jeg. Jeg smiler fortsatt over små dagligdagse episoder når jeg inntar godstolen foran tv om kvelden, alene.