Jeg er så glad! Endelig er Toshiba´n min tilbake. Reparasjoner har vart i to omganger tilsammen i 8 uker. Sommerferien tok i tillegg sin del av skylda. Jeg har så mye jeg vil skrive om, f. eks om Per Fugelli. Han døde i morges. Jeg møtte han på trikkestoppen i Brugata i Oslo i våres. Han er en av mine store forbilder. Klok, ettertenksom, intellektuell, og folkelig! Jeg tok mot til meg og gikk bort til han og sa: Per Fugelli I Presume! Litt Stanley og Livingstone for å gjøre meg interessant. Det kunne gått begge veier, men han var hyggelig imøtekommende. Utrolig, for jeg var jo «hvemsomhelst». Vi hadde ikke mye tid, for trikken hans kom fort. Jeg rakk å si hvor mye jeg satte pris på ham og spurte hvordan han hadde det. Han svarte åpent at jo, pusten var dårlig, for han hadde så mange metastaser i lungene.
Etter det møtet har jeg tenkt mye på ham. Mye har skjedd, også på Facebook. Til min forskrekkelse så jeg en melding til en venn av meg fra en jeg ikke kjenner.
Han skrev:
«Hvor ego går det an å bli? Dra til Jæren for å dø! Stakkars Per Fugelli! Men det kommer ikke mere nytt fra deg! Går med dress og propell! Vi har hørt dine betraktninger nå! Du ønsker visst at vi skal vite at du skal dø, slik vi alle skal.. snakker om å sole seg i sin egen død»
Jeg ble oppbragt! Sint, aggressiv! Går det an å bli så følelsesløs!
Vi ser på TV, leser om og bevitner digitalt at det er viktig å by på seg selv. Vi får servert historier om spiseforstyrrelser, om seksuelle og psykiske overgrep, om sorg, om mobbing og trakassering, om ensomhet og mangel på kjærlighet, om rusavhengighet. Jeg syns at de som står fram er modige. Uansett tar vi imot budskapene med åpne armer. Og det meste kommer inn til God Morgen Norge, som gode temaer.
Så kommer Per Fugelli og snakker om døden. Kom døden skal vi danse! En bok og et tema som nesten ikke snakkes om! Han er en stemme ved siden av deg når du har det forferdelig! Tenk å vite om sin egen død og nesten om tidspunktet for når døden innhenter én, og å fortelle om alle tanker som går gjennom hodet! Ingen har gjort det før på den måten-! Han har virkelig bydd på seg selv. Vi utsetter helst tanken om dødelig sykdom. Det er menneskelig. Vi gjør oss selv udødelige. Vi snakker helst om det å leve. Men ikke Per Fugelli, psykologen., samfunnsviteren og legen. Han snakker åpent om alle de svake i samfunnet, om alle som samfunnet ikke har hjulpet. Vi har alt i dette landet, sier han, bortsett fra nestekjærlighet.
Han snakker om mangler ved velferdssamfunnet, det lykkelige Norge. Han snakker om det uakseptable i vårt rike land, om minoritetsgrupper som ikke blir verdsatt på lik linje med det som opptar majoriteten.
Jeg blir oppriktig lei meg og opprørt når jeg leser negative innlegg, på Facebook, om mennesker som gir alt for å klargjøre veien å gå. Vi skal alle dø og det frembringer frykt. Per Fugelli har hjulpet oss slik at vi ikke skal være redde. Skam deg du facebook skribent!