Det er stille i stua. Barnebarna har tilbrakt en uke hos meg. Nå sitter de med hver sin mobiltelefon. Foreldrene skulle på en ukes ferie alene. Slitne, av sluttspurter på skole og arbeid med alt hva det innebærer. Grillmat, drikke, pledd, passende klær til både underholdning og selskap, holde taler, ta bilder og video for å forevige evenementene.

Jo, de fortjener et avbrekk fra hverdagen, for når de kommer hjem skal de finne på noe med barna.

Det er godt å ha besteforeldre da bortsett fra at jeg er alene mormor. Barna kommer og virker superhappy for å være hos meg. Det er bra. Dessuten skal de hjelpe meg sier de. De er flinke og veloppdragne, men så var det hva man skulle gjøre da.

Kan vi gå på kino? Spør de. The Pirates of Caribbean med Johnny Depp er sååå bra! De ser forventningsfullt på meg.

Vi går på kino. Det er 3D, så jeg kjøper briller. Så hører popkorn med selv om jeg misliker lukta, og drikke, for de blir så tørste, med påfølgende dobesøk.

Neste dag drar vi på hytta i håp om godt vær og rolige utedager.

Det kommer en telefon til eldste jenta om hun kan stille til dans som baktropp til Isak Elias når han skal synge på Voldsløkka førstkommende søndag. Markus og Martinus holder konsert da. Helena jubler! For en sjanse det ville være. Går det mormor? Vi hadde akkurat ankommet hytta og det var fredag. Konserten var søndag 2.juli.

De to andre barnebarna og jeg var regissører mens Helena danset og danset. Vi filmet for å forbedre og å se hvilke feiltrinn hun tok.

Tidlig søndag morgen bar det tilbake til Oslo. Hun måtte nå oppmøte på treningsstudio.

Jeg kjøpte gullbilletter til barna og meg selv. Det ble dyrt, men en slik viktig begivenhet måtte bivånes og foreviges.

Jeg levde i den villfarelse at gullbilletter nærmest scenen var å betrakte som VIP, med sittemuligheter for noen som ble trøtte i beina. Den gang ei! Dette var et helt annet publikum enn jeg var vant til, unge skrikende fans ispedd gale voksne som oppførte seg som verstinger. Små barn ble nesten flatklemt bak omfangsrike voksne som skjermet for seg selv og sine egne barn.

Vi sto som sild i tønne i fem timer. Da hadde jeg fått nok og dro minstejenta med meg ut til siden. Der lå folk rundt på tepper og krevde sin plass. Det virket som de hadde «kappet Land». Jeg kom til å tråkke på et pledd og fikk beskjed om å flytte meg siden de hadde vært der siden tidlig om morgenen. Jeg ble skarp tilbake og tenkte i mitt stille indre: Dette er også en slags krig… ikke rart det er så mye ufred i verden når en konsert kan avstedkomme så mange stygge kommentarer. Markus nådde oss omsider. Han hadde fått mye tilsnakk fordi han måtte åle seg forbi voksne.

Videoene tok vi høyt opp i lufta for om mulig å fange Helena som danset. Det ble bare én dans. Resten var et proffesjonelt danse team. Videoen viste hodene foran oss og skyer, men vi fikk fanget opp et lite glimt av henne på storskjermen. Hun var imidlertid superhappy og hadde hilst på alle stjernene backstage.

800 kroner for én gullbillett! Markus var himmelfallen og mente han heller kunne ha fått de i handa. Han trengte nye joggesko, sa han.

Resten av uka dro vi en dag til Hovedøya, spiste is og badet. En annen dag serverte vi nabobarna på 4 og 6 år Lasagne og is og lekte med dem etterpå. Naboen min som er alenemor, ble veldig glad og påsto at ikke alle barn i alderen 13 til 9 år var like snille og flinke med små barn. Hva mer kan glede et svulmende mormorshjerte enn det.

Nok en gang slo det meg at de billigste aktivitetene er oftest de beste. Akkurat nå har roen senket seg med mobil. Den er god å ha av og til. Godt arbeid og god sommer!