Damer er glad i puter. Puter i alle farger som matcher gardiner, møbler og annet interiør. De skiftes også ut etter årstider og høytider. Om sommeren er det helst blomster, fugler, insekter, eller vakre bademotiv. Om vinteren er det skimotiv, eller polare motiv som oser av iskalde vakre farger. Så har vi påskeputer med kyllinger, høner og juleputer med nisser.
Innimellom dytter vi ensfargede puter for å dempe det hele litt ned. Når vi så har dandert det hele, legger vi siste hånden på verket med et lite håndpuff på putene for å få et tilforlatelig inntrykk av vår egen puteutstilling.
Menn er ikke glad i puter. De setter seg midt i putestasen. Når de går, etterlates flatklemte kyllinger, isbjørner eller hele den afrikanske savannen. For ikke å glemme invasjonen av Stars and Stripes i alt interiør. Sammenklemte puter etter maskuline rompeavtrykk ligger overalt. Det er bare å riste putene opp igjen. Akk, hvilket evig, unødig arbeid vi har skaffet oss. Arge blir vi også. Kan ikke folk bare flytte litt på disse putene når de setter seg? Noen gjør det, men de setter dem ikke tilbake, og hvis de gjør det, må damene rette på dem uansett for det blir ikke helt som de hadde tenkt.
Jeg er dessverre en slik dame. Jeg elsker nye puter og kjøper i vilden sky. Ofte tar jeg meg i å tenke at nå har jeg puter nok! Så passerer jeg et utstillingsvindu for interiør. Der, midt imellom lysestaker, lykter og tepper er en vakker pute plassert.
Nei, dessverre, sier interiørdamen på spørsmål fra meg, du må nok kjøpe trekket med innmat. Det selges sammen. Så kjøper jeg den da og dersom fyllet i puta er laget av skumgummi, bytter jeg det ut med innlegg av dun.
Skapene mine og boden i kjelleren er av og til full av puteinnlegg og jeg hater det. Så kaster jeg da og har dårlig samvittighet for alt sløseriet.
På mobilen tikker det inn spørsmål om å hjelpe til med å redde liv. Hjelpeorganisasjoner ber om bidrag til Syria, Jemen og mange andre utsatte steder. Jan Egeland har sterke appeller på tv.
Som bestemor blør hjertet mitt av å se alle barn som lider. Appellene virker. Jeg vil så gjerne hjelpe. Jeg har skrevet en bok om det å være besteforeldre i den digitale tiden og om hvordan man kan opprettholde en god kontakt med barnebarna som forsvinner inn i den virtuelle verden, i vår del av verden, den lykkeligste! Jeg gir 10% av boksalget til Redd Barna. Så gir jeg et fast beløp til Barn på Flukt og Leger uten Grenser. Jeg har god samvittighet da, hver måned. Det minste beløpet man spør om, er 100 kroner. Du kan velge videre 150 kroner, 300, eller et eget fritt beløp.
Jeg gir 600 fast hver måned, og så de 10 prosentene av boka mi da, når jeg får solgt den. Jeg har god samvittighet, tror jeg, eller har jeg det?
Jeg passerer et utstillingsvindu. Der ligger puta som ville passe akkurat mellom de andre i sofaen, nå som det er vår og snart sommer. De vakre blånyansene stråler mot meg!
Idet jeg skal til å gå inn, slår det meg! Nei, 450 kroner for ei pute! Ei pute for et barn! Nei, heller et barn for ei pute! Jeg går ut igjen.
Vår generasjon i vår del av verden har aldri kjent på krig og lidelse. Den eneste form for krig vi måtte ha, er putekrig. Det synes barnebarna er gøy, men da må de huske å sette putene på plass igjen. Lykke til med kjøp av ny pute!