Jeg var i England i Scarborough sammen med arbeidskollegaer på en studietur for en del år siden. Det var en strålende tur med sightseeing, katedralbesøk, museumsbesøk og shopping. Et besøk til «The Jorvik Center» og «The Minster Cathedral» ble til minnerike opplevelser. Jorvik senteret var levende og flott rekonstruert og man fikk virkelig innblikk i hvordan vikingene levde.
Selvfølgelig måtte vi stikke innom diverse pub’er underveis. Å prate med lokalbefolkningen er et «must» når man er i England.
Vi dro til Whitby, en liten fiskelandsby mellom Scarborough og York. En god kollega og jeg vandret arm i arm i Robin Hoods Bay, omgitt av måke og terneskrik. Eimen av fiskelukt og sjøluft var påtrengende. Fiskebåter i forskjellige farger lå tett i tett som et gyngende gulv og fiskerne renset garn mens de pratet om dagens fangst. Overalt fløy skrikende måker beredt til å stupe ned etter fiskeslog som ble slengt over båtripa. Jeg tenkte på Odd Børresen og hans karakteristikk av måkene: SKAL HA, SKAL HA, SKAL HA….
Mon tro om han har gitt dem et dårlig rykte? Vi vandret videre mens vi var enige om at måkene var staselige fugler og iherdige, men masete renovasjonsarbeidere. De gjør en viktig jobb.
Da skjedde det! Et hvitt kaldt gufs av et måkesplæsj kolliderte i pannebrasken til kollegaen min, og gugga spredte seg utover brillene hans og rant nedover klærne. Faen, utbrøt han. Jeg lo så jeg nesten knakk sammen. Scenen var unektelig komisk, men så hadde da heller ikke hendelsen rammet meg hardt. Min kollega trakk fortvilet opp et lommetørkle og gnikket brilleglassene i håp om å få tilbake sikten, men glassene var tåkelagt. Vi fant et toalett hvor han fikk bort det verste, men han syns ikke det var særlig morsomt før vi traff de andre. Da ble historien bedre og bedre.
Jeg besøkte en venninne i Fredrikstad nylig. I det deilige vårværet satte vi oss ut på verandaen med et glass hvitt vin. Det var utrolig mange måker som fløy over huset. Hver gang måker, eller fugler i det hele tatt flyr i flokk over hodene våre, tenker jeg tilbake på historien i Robin Hoods Bay. Jeg syns i grunnen det er rart at ikke slike episoder inntreffer oftere enn det gjør.
I Strømstad er måkene særdeles innpåslitne. De napper mat ut av hendene på både barn og voksne.
Vi nøt sola og vinen på verandaen. Jeg lukket øynene og kjente sola varme. Det var fredelig og deilig etter den lange og særdeles kalde våren.
Da skjedde det! Ei måke sendte et hvit gufs nedover hodet mitt. Splæsj! Det rant ned på jakkekragen. Jeg skrek til og hoppet opp. Venninnen min lo så hun ristet. Hun ler vanligvis veldig høyt. Nå lo hun høyt og lenge. Jeg stupte inn i dusjen og spylte bort det verste. Så vasket jeg håret. Jeg syntes ikke det var så himla gøy.
Hva er det med oss mennesker som gjør at vi kan ha så mye moro på andres bekostning, mens vi blir nærmest betuttet når det rammer oss selv? Vel, så galt er det vel ikke! Jeg liker fortsatt måker. De er virkelig staselige og majestetiske. Fremfor alt gjør de en viktig jobb. Men avfallet etter det som kommer inn skal også ut. De kan ikke for at vi mennesker har sjefsrollen på jorden og bestemmer at griseri ikke skal ramme bilen, verandaen, møbler og slettes ikke hode, hår og klær, men shit happens!
