Det er tidlig morgen. Klokka er bare 6.50, og jeg stuper inn i tights og topp, pluss sokker og en litt tynn, langarmet genser. Det vil si stuper og stuper fru Blom! Det er helst i hodet mitt fra yngre dager at jeg stuper inn i klærne. Det er nemlig alltid slik at man tror seg yngre enn man er. Nå brekker man på seg klærne. Det høres brutalt ut, men nummeret inntil riktig er det nok dessverre.   Ihvertfall har avstanden ned til joggesko og snøring økt betraktelig. Så var det bare ytterjakka igjen og å huske nøkler.

Jeg bor i femte etasje i en blokk som ligger langs Akerselva. Hver morgen går jeg en rask tur langs elva opp til Nydalen, runder og går hjem igjen. Her drar jeg fram en matte på gulvet og tar øvelser med bein, rygg og mage. Deretter drar jeg en tykk buksestrikk alle veier 30 ganger med beina. Ett bein av gangen. Strikken er 3cm bred. Jeg har den dobbel rundt et bordbein og rundt ankelen. Så står jeg på ei balansepute, først med begge beina, så ett og ett bein. Jeg prøver å lukke øynene, men det er nesten umulig. Det er visst nok et tegn på aldring, har jeg hørt. Uff!

Jeg benytter ikke heis på disse morgenturene. Nøkler er tross alt min eneste bagasje og så kanskje mobiltelefonen. Det kunne jo ringe noen.

Sara, mitt yngste barnebarn, ringer. Hun har det med det.

• Hei mormor! Hva gjør du?
• Jeg går morgentur, hva gjør du?
• Ligger i senga. Hva er klokka?

Et raskt blikk på klokka viser 7.30.

• Men Sara min, du må jo stå opp! Du skal på skolen snart.
• Jada mormor, jeg har god tid. Ville bare si at jeg er glad i deg og at du må huske å legge kanina i senga ved siden av deg om natta. Den får klaus av å ligge i det mørke, dumme skapet ditt. Ha det mormor!

Jeg hører et klikk, så er hun borte. Kanina er en tøykanin som hun har elsket nesten i hjel. Jeg kjøpte den som søt pynt til en stol lenge før hun var født, men hun leker med den hver gang hun kommer. Den har sjel. Hva som gleder meg er å se hvor mye empati hun har for lekedyr og dokker. Sist lå den med influensa i en stol med teppe og fikk mye drikke.

Dette må da kunne overføres til empati og nestekjærlighet for medmennesker tenker jeg.

Jeg teller hunder og eiere på min vei, 14 stykker. Hundelufterne er også ute tidlig før jobb. Jeg hilser på en flott , stor, grå hund som ligner en ulv. Det er en Siberian Husky sier eieren. Han ruller avgårde på «Rolerblades» og stopper med jevne mellomrom. Han kommer bort til meg idet jeg hilser på hunden hans. Den er løs. Det er ikke lov i disse dager, men jeg er ikke hundepoliti og dessuten glad i dyr. Han grer den og store dotter løsner fra pelsen. Det er sunt for naturen sier han. Bare nedbrytbare stoffer!

Han ruller videre med hunden etter. Fuglene kvitrer. Jeg elsker særlig svarttrosten. Våren er deilig. Livet er deilig. Menneskene haster til jobb, til beins og på sykkel, mens jeg skal hjem til øvelser, dusj og en deilig velfortjent frokost! Ha en strålende dag!