Jeg har snakket med mange besteforeldre om barnebarna deres og kontakten med dem. Noen har sine barnebarn langt unna. Ofte uttrykker de sorg over ikke å kunne være mer til hjelp, eller bare kunne se barna i det daglige.
Selvfølgelig er det sårt ikke å kunne se barn og barnebarn ofte. Livet går så fort og vi eldes. Arbeid og bosituasjoner er med på å bestemme avstand. Bor man i forskjellige land blir kontakten desto mer sjelden. Da er det sannelig deilig å leve digitalt med hverandre. Vi skyper, bruker instagram, messinger og whatsApp etc. i vår iver etter å nå ut. Det finns utallige løsninger for å se hverandre slik at lengselen etter nærhet døyves.
Tankene mine tar meg tilbake i tid. Året er 1947 og vår familie har akkurat flyttet fra Bodø til Fredrikstad. Broren min er tolv år, søsteren min er seks og jeg er to. Da rammer ulykken brutalt. Broren min og jeg får polio. Det er en nervesykdom som lammer muskler. Folk dør som fluer i epidemien. Når lunger og hjertemusklene blir lammet, levnes lite håp. Vi overlever begge, broren min uten mén, men jeg blir varig lam i høyre arm etter å ha vært lam i hele høyre side. Mamma viste styrke i den vanskelige tiden. Hun hadde jobbet som barnepleierske i sin ungdom og var vant til å hanskes med sykdom. Likevel gjennomgikk hun mange traumatiske øyeblikk der legene sa at nå fikk vi bare be til Gud om hjelp. De kunne ikke gjøre mer.
Ett av de øyeblikkene var da jeg ikke klarte å tisse. Urinveiene var lammet. Sykehuset hadde ikke cystoskop som var lite nok til små barn. Hvis blæra sprakk og urinen gikk i blodet, ville jeg dø.
Mamma satt hele natten med en ring med en vakker, funklende glass-stein, som jeg var så glad i, og sa: – Nå må du tisse Tove, tisse.
Etter mange timer som virket uendelig, fyltes senga med urin. Mamma har aldri vært så glad over en ut-tissa seng «ever».
Hun hadde brukt enkel psykologi i praksis uten å vite det.
Som fireåring ble jeg sendt til Danmark for rehabilitering. Mamma fikset gjennom KFUK og Røde kors. Danske pasienter skulle til fjells i Norge på grunn av tuberkulose. Den rene lufta høyt til fjells var god. Norske polio pasienter ble sendt til Danmark, som hadde langt flere oppvarmede svømmebasseng og mer avansert fysikalsk behandling.
Jeg var langt hjemmefra i et halvt år uten kontakt med mine foreldre. Det var smertefullt og traumatisk. Tenk om vi da hadde hatt digitale muligheter til å se hverandre! Vi fikk av og til pakker hjemmefra. Alt spiselig i pakkene skulle deles med de andre barna på den sovesalen som vi lå på. Brevet ble lest høyt for alle, da vi ikke kunne lese selv og personalet var av den oppfatning at alle barna hadde glede av innholdet.
Dersom det var en leke i pakken, måtte vi la andre barn låne den, hvilket medførte at leken oftest gikk i stykker. Det skjedde meg en gang med en vakker dokke. Har du historier å fortelle fra din barndom, der digital teknologi hadde vært godt å ha?